Før ble krigene utkjempet på slagmarken. I dag utkjempes de i økende grad i opinionen. Før var innsatsfaktorene menn og materiell. Nå er kommunikasjon i ferd med å bli det viktigste våpenet.
Man skal ikke være rakettforsker (sic!) for å se hvor det bærer i Afghanistan og Irak. Begge kriger trekker ut i tid og menneskelige og materielle tap er store. Den støtte man i begynnelsen hadde blant befolkningen i USA og Natolandene er i ferd med å svinne hen. Det har medført at styresmaktene i disse landene leter desperat etter måter å komme seg ut på uten å tape ansikt totalt.
Før var krig matematikk og strategi: Sørg for å ha to mann for hver fiende på det sted du angriper - så vil du vinne. Har motstanderen inntatt et høydedrag trengs det tre angripende for hver forsvarende fiende. Kostnaden i menneskelige lidelser ble i stor grad liggende igjen på slagmarken med ofrene. Poeten Carl Sandberg summet det opp i sitt berømte dikt etter første verdenskrig slik: Shovel them under and let me work. I am the grass, I cover all.
Og slik var det - helt til Vietnamkrigen og My Lai-massakren snudde alt: I denne ellers ubetydelige by ble 347 mennesker henrettet av amerikanske militære fra kompani Charlie. Langt de fleste var sivile – Barn, kvinner og eldre. Tortur og voldtekter florerte. Saken ble først dysset ned som ”harde trefninger” hvor ”90 fiendtlige soldater var drept”, og den ville blitt igjen på slagmarken som tusener andre ”hendelser” i krigshistorien. Hadde det ikke vært for 22 år gamle Ronald Ridenhour- soldat med en drøm om å bli journalist. Han informerte pressen om hva som virkelig var skjedd. Dette ble dråpen som fikk begeret til å flyte over for folk flest og den militære og politiske ledelse måtte plutselig forholde seg til en ny og uvant fiende: Opinionen. Og mot denne fienden tapte de kampen ettertrykkelig. For demokratier med sin frie informasjon tåler ikke å bli eksponert for krigens grusomheter.
Militært sett var amerikanerne så overlegne at de uten problemer kunne beskyttet Sør-Vietnam til evig tid. Så krigen ble aldri tapt på slagmarken. Den ble tapt i opinionen, og endte i en såkalt ”fredsavtale” i 1973. Ikke før var amerikanerne ute av Sør-Vietnam så startet krigen opp igjen og Nord-Vietnam vant. Diktaturer kan nemlig fortsatt vinne kriger på slagmarken.
Med internett, Wiki-leaks, Twitter og digitalkameraer er kommunikasjon blitt et stadig viktigere og mektigere våpen. Det forstår ikke minst kinesiske myndigheter som med streng internettsensur og allergiske reaksjon til årets fredsprisutdeling forsøker å holde kommunikasjonsvåpenet i sjakk. Imponerende materiell fremgang har nok holdt mye av den interne kritikken i landet sjakk, men kommunikasjonsvåpenet er så sterkt at dette over tid vil bli en krig myndighetene ”taper”. Taper skrevet i anførselstegn, siden tapet medfører at styresmakten blir tvunget til å innrømme befolkningen mer demokratisk rettigheter, noe som er vanskelig å se som noe annet enn en seier for menneskeheten.
I 1932 skrev Aldous Huxley sin berømte og dypt pessimistiske fremtidsprofeti; ”Brave New World” (Vidunderlige nye verden) hvor makthaverne kontrollerte befolkningen gjennom narkotika og nye medier. Orwell beskrev i bunn og grunn det samme i sin ”1984”. I dagens virkelighet er disse profetier ikke særlig realistiske. For i demokratiene er informasjonen altfor fritt tilgjengelig. Og informasjon som brukes strategisk blir raskt til kommunikasjon – vår tids aller sterkeste våpen. Mot den kjemper selv den sterkeste militærmakt forgjeves. Og det er vel i bunn og grunn egentlig en ”vidunderlig ny verden”?
