Papiravisen - den nye vinylplaten

Til nyttår er 80 år med Newsweek i papirutgave slutt. 

Samtidig ser jeg i Dagens Næringsliv/Etter Børs at Fedrelandsvennens betaling på nett har gitt en oppgang i salg av papiraviser. Målet er ubeskjedent å nå tidligere høyder i løpet av et års tid for papirutgaven uttaler ledelsen. Mange hevder også (meg selv inkludert) at det er enklere og hyggeligere å orientere seg i papiravisen. Så kanskje skal betaling på nett få flere til å innse dette å dermed er papiravisen reddet? 

Tror du det må du tro om igjen.

Selv om betaling på nett gir en (kortsiktig) økning i papiravislesningen er det sterkere krefter som trekker i motsatt retning – og det er nye medievaner. 

Allerede i dag er det over dobbelt så mange nordmenn som ser på internett som sin viktigste nyhetskilde, 2,6 millioner mot 989.000 (Gallups Forbruker & Media). For fem år siden var det avis som var størst så her skjer det fort. Ser vi på aldersspredningen så er det (selvfølgelig) blant ungdommen dette er mest utbredt: I aldersgruppen 12-29 befinner det seg i dag 1.012  millioner nordmenn. Hele 88% av disse oppgir at internett er deres viktigste nyhetskilde.

Denne nye generasjon er komfortable med nett og vil neppe lære seg hvor ”hyggelig” det er med den faste morgenavisen – ganske enkelt fordi de aldri har vendt seg til å orientere seg gjennom den. De orienterer seg på ulike plattformer, men det de har felles er at de er digitale – PC, nettbrett eller mobil.

Hva betyr dette? At papiravisen er for de spesielt interesserte – akkurat som vinylplaten (la deg ikke forvirre av at vinylplaten for tiden gjør et mini come-back – 99,7% av musikksalget er i dag digitalt ifølge What Hi-Fi, januar 2012).

Hvorfor hjelper det ikke avisen at den visstnok er enklere å orientere seg i og ikke minst ”hyggeligere”?

Dette er en sannhet med store modifikasjoner. Muligheten for fordypning gjennom lenker er uendelige i det digitale format, og hyggen med papiravisen vil død med manglende utbredelse. Nettet er kommet og lar seg ikke ”avoppfinne”. Nye og bedre digitale formater vil dukke opp hele tiden – ingene andre enn nostalgikere vil savne avisen. Det er ikke verre enn å se seg rundt på trikken: Stadig færre med avis – stadig flere med nesen pekende ned mot et digitalt instrument.

Hvordan skal man så dagens aviser tjene penger på sitt innhold? Som i gamle dager, selvfølgelig – ved å ta betalt for det. Men å basere seg på papir er en døende forretningsmodell, så innholdet må flyttes over på de flater folk nå benytter for å orientere seg. Og der vil det fortsatt være betalingsvilje for Hegnars økonominyheter og Fedrelandsvennens lokale vinklinger. Men til lavere priser enn på papir – og det skulle bare mangle når avisen slipper dyr trykking og distribusjon. Content is still king – men stadig sjeldnere på papir.

Norvik - en klassisk varsler

Bildet er fra nyhetspressen.no

VG, Aftenposten og finanspressen enes i synet på at Norvik kan takke seg selv for avskjedigelsen, for man legger seg ikke ut med sin største eier. Slik er næringslivets lov, får vi vanlige borgere vite. Jeg tillater meg å undre. 

Saken har jo en forhistorie ved at Giske brøt reglene for eierstyring ved blande seg inn i saken om salg av TV2 til Egmont. Og ikke nok med det - Giske truet Norvik med avskjedigelse om han ikke føyde seg. Alt dette ble forsøkt skjult for offentligheten.

Det Norvik gjorde var en klassisk varsling som definert i Wikipedia:

Varsler eller fløyteblåser (engelsk whistleblower) er et nyord i norsk som betegner en person som avdekker og varsler om kritikkverdige forhold eller ulovligheter i selskaper, organisasjoner eller offentlige institusjoner der vedkommende har vært eller er ansatt eller involvert. I mange tilfeller har de ansvarlige i bedriften eller organisasjonen forsøkt å dysse ned eller skjule opplysningene om slike forhold eller forsøkt å straffe varsleren, for eksempel ved avskjedigelse. Fenomenet har fått stor oppmerksomhet i media de siste åra, og varsling har ført til flere kjente skandaler i offentlig forvaltning og i næringslivet. Det finnes ingen entydig definisjon på hva som er varsling, i forhold til det man kan kalle ordinær problemrapportering.

Vi - velgerene og majoritetseierne av Telenor burde være svært takknemlige for at slikt urent trav blir brakt frem i lyset. Og vi burde ikke miste prinsippene av syne - selv om vi kanskje ønsket norsk eierskap i TV2. Prinsipper gjelder selvfølgelig like mye selv når de går mot mitt eller Giskes personlige syn. Pressen trekker på skuldrene for slikt skjer jo i næringslivet hele tiden - makta rår. Og utroper Giske til vinner.

Det er en uholdbar innstilling og spesielt fra den fjerde statsmakt. For statlig eierstyring innebærer etiske dilemmaer, og Norge er høyt på banen f. eks. med hensyn til hvor oljefondet skal investere. Når pressen ikke følger opp saken er det varsleren som må ta straffen og ikke synderen.

Den rødgrønne regjering ynder å snakke negativt om markedet og "råkapitalisme", "bestemor på anbud"  og høye lederlønninger.  Jeg kan ikke forstå dette annerledes enn at de  åpenbart skal være et alternativ med "høyere standarder".

I Norviksaken møter man seg selv i døren så det smeller høyt, mens pressen synes døv for sakens egentlige realiteter. Taperne er demokratiet og spillereglene.  Det burde ikke en fri og våken presse kunne leve med.

Differensiering eller distingvering - en liksomkonflikt.

Debatten har rullet frem og tilbake på Kampanjes websider og etterlatt mange forvirrede og muligens noen mer opplyste. I det ene hjørnet Alf Bendik Bendixen som advokat for den nye(?) viten. I det andre hjørnet Kotler, Porter og alle(?) oss andre.

Går man til Bendixens kilder så finner man Byron Sharp (og avdøde Andrew Ehrenberg). Førstnevnte skiller skarpt mellom differensiering (feil og forkastelig) og distingvering (nytt og genialt). 

Ifølge Merriam-Websters online dictionary så er «forskjellene» som følger:

Differentiation;

Definition: distinction

Synonyms: contrast, discernment, discrimination, separation

Som den oppvakte leser har fått med seg så forklares differensiering faktisk med det ene ordet som holdes opp som noe helt annet, nemlig: distingvering.

Ord og nøyaktighet er viktig, så legger jeg godviljen til så tror jeg jeg ser hva Bendixen (m. flere) forsøker å etablere:

1. Differensiering er å være unik - noe helt alene - noe enestående.
2. Distingvering er å være temmelig lik alle de andre, men å skille seg på noe.

Det første er feil, feil og atter feil -gammeldags og håpløst. Det andre er nytt, nytt, nytt -radikalt annerledes og langt bedre. 

Jeg er kanskje ikke helt alene om å mene at dette ligner fælt på å montere en åpen dør for deretter å slå den inn med store fakter og utvist heltemot.

For det første: Å differensiere seg er ikke det samme som å være fullstendig unik. Det er som Bendixen og hans medkumpaner påpeker nesten umulig å være. 

«Differensieringsteoretikerne» (om det finnes noe slikt) vil da heller ikke bestride dette. 

I den berømte PIMS-boken fra Harvard (Buzell/Gale 1986) dokumenterer man at den viktigste driver av en bedrifts avkastning (ROI) er differensieringsgraden (min understrekning). Differensiering er mao. ikke noe enten eller, det er en skala fra lite til mye. Omtrent eksakt det Bendiksen etc. legger i det «nye» begrepet distingvering.

Hvorfor gå til så mye umake over så lite? Sannsynligvis for å differensiere seg selv (eller var det distingvere?) og sitt firma, eller seg selv som forsker (Byron Sharp).

Til slutt en innrømmelse: Forskningen Bendixen viser til har defintivt interessante sider, selv om den er omstridt . Dessverre er det i mine øyne å strekke den altfor langt ved å skape overskrifter som «Differensier og dø». Det er nok mer et forsøk på å gjøre seg til midtpunkt i en debatt som hadde fortjent bedre.

Takk for meg Bates!

 Etter 20 år i Bates trygge favn velger jeg å starte Blichfeldt Tangen Fjeld målgruppeinnsikt (btfinnsikt.no) og hive meg ut i det uvisse. 


Heldigvis starter jeg ikke helt på bar bakke - for som den intelligente leser forstår har jeg med meg Dag Inge (Fjeld) og Karl Fredrik (Tangen) som jeg kjenner fra flere år gjennom samarbeid - og ikke minst gjennom utviklingen av vårt målgruppeverktøy Sosioraster.


Noen har visst også tro på oss, så vi samlokaliserer oss med Halogen, et av landets største webmiljøer. De har også investert i en aksjepost i vårt nydannede firma.

På bildet: De tre musketér og Lillian (Olsen) som leder Halogengruppen. Prydelig oppstilt og fotografert av C.F. Wesenberg

Mitt fokus er som før verdiskapning gjennom renommébygging - eller merkevarebygging som det også heter. Byggesteinene i denne prosessen er kommunikasjon, og hoveddelen av en bedrifts kommunikasjon er nå flyttet til web - derfor flytter jeg etter!


Vårt lille foretak vil fokusere på reell målgruppeinnsikt - ikke den forslitte -"kvinne 30-49, overvekt av urbane strøk", som går som et gjenferd gjennom alt for mange strategier og medieplaner, men derimot en faktabasert sosiologisk beskrivelse med alt det medfører (og som jeg ikke skal trette dere med her).Merkevarer bygget på dårlig målgruppeinnsikt er et hus fundamentert på sand. Merkevarer bygget på en reell forståelse av målgruppen - dens aspirasjoner og verdensforståelse - er det vi har ambisjoner om å levere (ikke så ulikt det vi har drevet med opp til nå).


Er det et marked for slikt? Det finnes jo intet rent "målgruppeinnsiktsfirma" i Norge.Det er vårt veddemål at det gjør. Og at bevisstheten rundt dette er stigende.Eller som Leo Burnett sa: Reach for the stars - you might not quite get one - but you won´t come up with a handful of mud either.

The Final Rip-Off - "Ølfestival" i Oslo

Som noe over middels interessert i øl la jeg turen om Kuba torsdag for å bevilge meg en skummende britisk fatøl. Det viste seg å være lettere tenkt enn gjort, og endte med at jeg forlot festivalen 380 kroner fattigere, med to ubenyttede grønne ølbånd rundt håndleddet til henholdsvis min kone og meg selv. Og uten å ha smakt en dråpe øl. Hvordan i all verden klarte jeg det?

Oslo har etterhvert blitt en veritabel ølby etter mange og trange år med kun én kran i de fleste sjenketablissementer. Nå er det andre tider: Microbryggerier popper opp, og til og med utenlandske lekkerbiskener er nå å finne på fat.


Men ikke på den såkallte (beklager) ølfestivalen på Kuba ( i Oslo) sist helg. For her var det flaskeøl som regjerte. Etter å ha sjekket alle boder i området sto jeg tafatt tilbake uten en dråpe som fristet. For her var det flaskeøl i mengder - akkurat det samme som jeg får i velassorterte butikker (og det er kjøleskapet hjemme fylt opp med). Som den ølhund jeg er vil jeg ha skummende fatøl når jeg går ut - og ihvertfall på ølfestival.


Flere av bodene kunne fremvise kraner med eksotiske merker, men hva hjelper det når disse er der kun til pynt? Som da jeg fant en bod med interessante engelske øl - bestilte en Old Speckled Hen og fikk fluksens beskjed om at det hadde de ikke. Hva  har dere da? "Norsk pils" (jotakk, men ikke her - jeg er på ølfestival og vil prøve noe eksotisk).

Hadde det nå enda vært gratis inngang så skulle jeg lidd i stillhet, men her kostet det som før nevnt ETTHUNDREOGNITTI kroner pr. person å komme inn. For det fikk man drikkebonger til smaksprøver ble jeg fortalt - Nuvel - det kunne kanskje vært noe! Skuffelsen var desto større når det viste seg at smaksprøvene ble servert i 4 centiliter små plastglass (tommelfingerbøl). Til orientering: Smaksløkene for øl sitter i svelget, siden øl defineres gjennom sin bitterhet. Derfor drikkes øl helst i solide slurker, ikke som portvin. Thanks but no thanks!

Turen endte på Grünerløkka hvor det nystartede Brygghus kan by på lekkerbiskener festivalen ikke hadde noen ambisjoner om: som HÅNDPUMPET Guinness - Er det noe annet sted i Norge man byr på slikt?

Konklusjon? Til alle de som fylte opp festivalen og så såre fornøyd ut: Good for you! Til alle som liker ordentlige ølfestivaler - styr unna.

Drapsforsøk på "Lompa".

Min kone er allergisk for sopp. Dette blir nøye understreket hver gang vi velger å spise ute - siden sopp dukker opp i så mangt i vår tid.

Sist var på restaurant Olympen, ett sted som etter en grundig renovering fremstår som et østkantens Theatercaféen. Jeg bestiller dagens tre-retter med fisk. Min kone spør om det er sopp i retten entrecote, siden hun er allergisk. Kelneren forsikrer henne om at det er det ikke.

Midtveis i måltidet får vi imidlertid øye på noe som ligner svært på en sopp på hennes tallerken. Nærmere undersøkelse viser at det i sausen og under kjøttstykket befinner seg en anseelig mengde sopp. Kelneren blir tilkalt og beklager sååå meget. Jeg ber om regningen og oppgir at vi må komme oss hjem fortest mulig i tilfelle min kone blir syk. Regningen kommer (se under), vi betaler og haster av gårde til en taxi for å komme oss velberget hjem.

Saken gir grunn til å stille flere spørsmål:
1. Vi bryter av midt i måltidet - jeg er sågar på hovedretten i en treretter - og likevel får vi regning på alt. Her må vi altså grunnet restaurantens tabbe bryte av midt i et måltid, og likevel forventes vi å betale full pris. Er dette standard prosedyre for stedet?
2. Når en gjest ved bestilling bruker ordet "allergi" - har man ikke da rutiner for å sjekke (og dobbeltsjekke) maten før servering?  (Svaret på dette er sikkert  "nei", siden det slett ikke er første gang dette skjer).

Kelneren var forsåvidt både søt og hyggelig, men hva hjelper det når han er inkompetent langt over grensen til det forsvarlige?

Jeg griper meg i å lure på hvorfor vi aldri har dette problemet når vi bestiller mat i USA - er det fordi man kan risikere å bli saksøkt for enorme summer om noe går feil - og dermed tvinges til å ta gjestene mer på alvor? Ikke fordi jeg drømmer om  "Amerikanske tilstander" på dette felt, men noe mer enn å bli avkrevd full pris for å sette menneskers helse i fare kunne kan man kanskje drømt om?

Til slutt:  Hvis du tenker at jeg i stedet skulle marsjet ut uten å betale, så ligger det ikke helt for meg - og tid til å begynne å diskutere hadde vi rett og slett ikke.

Og helt til slutt: Og hvordan gikk det så med allergikeren? Heldigvis ganske bra - denne gangen - uten at "Lompa" har noen ære av det. "Drapet" i overskriften er for å understreke hvor alvorlig ordet "allergi " må tas, når det ytres ved bestilling av mat. Denne gangen var lykken bedre enn forstanden.

Hvorfor ligger ingen med meg?

Ropet kom i sin tid fra Ole Paus, i hans sang om syttitallets myke mann. Mannen som stod på feministenes  side i kvinnekampen, men fikk liten "uttelling" for det.

Stadig høres dette ropet igjen. Sist gang hørt i forrige uke på Forstanderskapets vårmøte, en samling medie og reklamefolk i "moden" alder. Agenda på aprilmøtet var nettopp: Hvorfor neglisjeres "godt voksne" som målgruppe? De er mer aktive enn tidligere generasjoner og har svært god råd. En markedsførers drøm!

Det er slett ikke første gang jeg er invitert for å svare på dette. Forrige gang var det bladet "Vi over 60" som arrangerte seminar. Jeg stilte trøstig opp for å besvare dette spørsmålet, som jeg selv ofte hadde stilt meg. Det var ikke seminararrangørens agenda. Den var derimot at dette var reklamebyråenes feil, med sin fokus ensidige på ungdom. Jeg (som reklamemann) var rett og slett invitert som hakkekylling. Det ble "hæm fra Hamar som slakt!"

Desto mer oppmuntrende å få sjansen igjen, på Forstanderskapets vårmøte!

Taleren før meg påviste med tall og analyser hvilken størrelse og kjøpekraft  "godt voksne" representerer. Så hvordan kan annonsørene overse dette? Er det fordi reklamebyråene overtaler dem til noe annet? Eller det mediebyråene som bør stilles for skafottet?

Svaret er like besnærende opplagt som det er vanskelig å finne. Skylden har vi selv, vi såkalt "godt voksne".

Vi lever i en tid som er besatt av å være ung - Ungdom er rett og slett sexy. Og alderdom er ditto usexy.

Utfordringen er at det ikke kun er annonsører, reklamebransjen og mediebyråene som mener dette. Vi mener det til og med selv, vi "godt voksne". For hvor opptatt er vi ikke av å høre at vi ser unge ut for årene våre? Hvor ivrige er vi ikke til å fortelle at vi er på internett og kanskje Facebook vi også?

Jeg har vel ikke hørt et forsvar for rynker siden Odd Børretzen besang sin jevnaldrende kone for 10 år siden. I stedet har jeg daglig hørt om rynkekremer, plastisk kirurgi, trening og kosthold - alt dette i stadig større mengder.

Når hele samfunnet er besatt av å være ung, er det rart at "godt voksne" overses? Og er det ikke verdens beste anskueliggjøring av at vi selv (jeg er 56!) er en del av problemet ved å kalle oss for "godt voksne" fremfor eldre?

Hvis ikke vi selv som har nådd skjels år og alder, kan være stolte av vår alder og erfaring så kan vi ikke forvente at andre vil være heller. Vi er mao. en del av problemet! Hvis alder er usexy også for oss, så er det ingen gåte at ingen vil "ligge" med oss.

Løsningen må være det motsatte: Gled deg over din stigende alder! Alle jeg kjenner sier de har det bedre nå enn da de var unge! Vi har venner, økonomi og erfaring som ingen andre. Bruk det og gled deg over det! Det eneste ungdommen har som ikke du har er rynkefri hud, og det synes jeg vi skal unne dem!

Jan (56, og stolt av det)