mandag 22. oktober 2012

Papiravisen - den nye vinylplaten

Til nyttår er 80 år med Newsweek i papirutgave slutt. 

Samtidig ser jeg i Dagens Næringsliv/Etter Børs at Fedrelandsvennens betaling på nett har gitt en oppgang i salg av papiraviser. Målet er ubeskjedent å nå tidligere høyder i løpet av et års tid for papirutgaven uttaler ledelsen. Mange hevder også (meg selv inkludert) at det er enklere og hyggeligere å orientere seg i papiravisen. Så kanskje skal betaling på nett få flere til å innse dette å dermed er papiravisen reddet? 

Tror du det må du tro om igjen.

Selv om betaling på nett gir en (kortsiktig) økning i papiravislesningen er det sterkere krefter som trekker i motsatt retning – og det er nye medievaner. 

Allerede i dag er det over dobbelt så mange nordmenn som ser på internett som sin viktigste nyhetskilde, 2,6 millioner mot 989.000 (Gallups Forbruker & Media). For fem år siden var det avis som var størst så her skjer det fort. Ser vi på aldersspredningen så er det (selvfølgelig) blant ungdommen dette er mest utbredt: I aldersgruppen 12-29 befinner det seg i dag 1.012  millioner nordmenn. Hele 88% av disse oppgir at internett er deres viktigste nyhetskilde.

Denne nye generasjon er komfortable med nett og vil neppe lære seg hvor ”hyggelig” det er med den faste morgenavisen – ganske enkelt fordi de aldri har vendt seg til å orientere seg gjennom den. De orienterer seg på ulike plattformer, men det de har felles er at de er digitale – PC, nettbrett eller mobil.

Hva betyr dette? At papiravisen er for de spesielt interesserte – akkurat som vinylplaten (la deg ikke forvirre av at vinylplaten for tiden gjør et mini come-back – 99,7% av musikksalget er i dag digitalt ifølge What Hi-Fi, januar 2012).

Hvorfor hjelper det ikke avisen at den visstnok er enklere å orientere seg i og ikke minst ”hyggeligere”?
Dette er en sannhet med store modifikasjoner. Muligheten for fordypning gjennom lenker er uendelige i det digitale format, og hyggen med papiravisen vil død med manglende utbredelse. Nettet er kommet og lar seg ikke ”avoppfinne”. Nye og bedre digitale formater vil dukke opp hele tiden – ingene andre enn nostalgikere vil savne avisen. Det er ikke verre enn å se seg rundt på trikken: Stadig færre med avis – stadig flere med nesen pekende ned mot et digitalt instrument.

Hvordan skal man så dagens aviser tjene penger på sitt innhold? Som i gamle dager, selvfølgelig – ved å ta betalt for det. Men å basere seg på papir er en døende forretningsmodell, så innholdet må flyttes over på de flater folk nå benytter for å orientere seg. Og der vil det fortsatt være betalingsvilje for Hegnars økonominyheter og Fedrelandsvennens lokale vinklinger. Men til lavere priser enn på papir – og det skulle bare mangle når avisen slipper dyr trykking og distribusjon. Content is still king – men stadig sjeldnere på papir.


lørdag 5. mai 2012

Norvik - en klassisk varsler

Bildet er fra nyhetspressen.no
VG, Aftenposten og finanspressen enes i synet på at Norvik kan takke seg selv for avskjedigelsen, for man legger seg ikke ut med sin største eier. Slik er næringslivets lov, får vi vanlige borgere vite. Jeg tillater meg å undre. 

Saken har jo en forhistorie ved at Giske brøt reglene for eierstyring ved blande seg inn i saken om salg av TV2 til Egmont. Og ikke nok med det - Giske truet Norvik med avskjedigelse om han ikke føyde seg. Alt dette ble forsøkt skjult for offentligheten.

Det Norvik gjorde var en klassisk varsling som definert i Wikipedia:

Varsler eller fløyteblåser (engelsk whistleblower) er et nyord i norsk som betegner en person som avdekker og varsler om kritikkverdige forhold eller ulovligheter i selskaper, organisasjoner eller offentlige institusjoner der vedkommende har vært eller er ansatt eller involvert. I mange tilfeller har de ansvarlige i bedriften eller organisasjonen forsøkt å dysse ned eller skjule opplysningene om slike forhold eller forsøkt å straffe varsleren, for eksempel ved avskjedigelse. Fenomenet har fått stor oppmerksomhet i media de siste åra, og varsling har ført til flere kjente skandaler i offentlig forvaltning og i næringslivet. Det finnes ingen entydig definisjon på hva som er varsling, i forhold til det man kan kalle ordinær problemrapportering.

Vi - velgerene og majoritetseierne av Telenor burde være svært takknemlige for at slikt urent trav blir brakt frem i lyset. Og vi burde ikke miste prinsippene av syne - selv om vi kanskje ønsket norsk eierskap i TV2. Prinsipper gjelder selvfølgelig like mye selv når de går mot mitt eller Giskes personlige syn. Pressen trekker på skuldrene for slikt skjer jo i næringslivet hele tiden - makta rår. Og utroper Giske til vinner.

Det er en uholdbar innstilling og spesielt fra den fjerde statsmakt. For statlig eierstyring innebærer etiske dilemmaer, og Norge er høyt på banen f. eks. med hensyn til hvor oljefondet skal investere. Når pressen ikke følger opp saken er det varsleren som må ta straffen og ikke synderen.

Den rødgrønne regjering ynder å snakke negativt om markedet og "råkapitalisme", "bestemor på anbud"  og høye lederlønninger.  Jeg kan ikke forstå dette annerledes enn at de  åpenbart skal være et alternativ med "høyere standarder".

I Norviksaken møter man seg selv i døren så det smeller høyt, mens pressen synes døv for sakens egentlige realiteter. Taperne er demokratiet og spillereglene.  Det burde ikke en fri og våken presse kunne leve med.