I 46 år har jeg beveget meg rundt i egne kjøretøyer med
forbrenningsmotorer. Inntil nylig hersket vår familie på to medlemmer over 24
sylindre (to biler, en båt og to MC-er). Boende midt i Oslo i ”miljøprosjektet”
Thereses gate, hvor 90% av parkeringsplassene er fjernet følte vi oss stadig
mer som et utrydningstruet folkeslag. Ikke bare fjernes parkeringsplasser, for
stadig skapes det større hindre for å bevege seg rundt i byen - og ikke minst
for å komme seg inn og ut av den.
Med miljøfanen hevet synes det (litt for)
enkelt å spenne ben for motorisert trafikk samt lesse den ned med stadig økte
avgifter. En gang i tiden gikk parkometerbetaling til bygging av parkeringshus
i byen, og bompenger til finansiering av nye veier. Nå kan en lett få inntrykk
av at det stadig minkende antall med karbonkjøretøyer forventes å finansiere
ethvert godt(?) tiltak fra bevilgende myndigheter. Bilisme har så langt vært en
Zareptas krukke, bunnløs.
Skriften på veggen var klar: skulle vi fortsatt nyte vår
by-tilværelse måtte det bli el-bil. Og det ble det. For knappe tre uker siden
ble en ny Opel Ampera-e sjekket ut fra forhandler på Skøyen. Første tur gikk
hjem til Thereses gate (se bildet) hvor vidunderet ble parkert, ganske gratis
rett nedenfor vår veranda. En time senere hadde stakkaren foran oss mottatt sin
gule lapp etter at hans dyrkjøpte parkeringstid var utgått. Vi, som ikke hadde
betalt en øre, stod urørt av parkometervakt-hånd.
Bilen lastes full med feriepargas og kursen settes mot
Hvaler. Det kjøres uten omtanke for sparing med klima-anlegg blåsende i
julivarmen. Ved ankomst melder bilen at den fortsatt har 25 mils rekkevidde
igjen om vi måtte ønske. Jeg stirrer den såkallte ”rekkeviddeangst” i hvitøyet
og ler meg i hjæl! At vi i tillegg har
vi spart kr. 104 i bompenger, samt ikke forbrent en dråpe dyr bensin får en til
å se lyst på evnen til pensjonssparing igjen.
Med vanlig bil har jeg etter hvert vurdert nødvendigheten av
turer for å spare bompenger. Nå føles det som jeg har fått bevegelsesfriheten,
som bilisme er tuftet på, tilbake.
Og hvordan føles det å kjøre ”radiobil” fremfor tradisjonell
bil? Jotakk, svært bra! Å ratte vanlig bil, derimot, føles plutselig som å være på vei til et
klassikertreff for spesielt interesserte.
Spørsmålet er hvor lenge dette kan vare. Grensen for
avgifter en kan legge på de stadig færre fossilbilistene må snart ha nådd sin
absolutte grense. Så skattlegging av el-bil blir det nok etter hvert. Ja her i
Fredrikstad (på Hvalerferie akkurat når dette skrives) har jeg faktisk mottatt parkeringsbot for å stå å lade. Her skal
man betale for lading samt betale for parkeringen. Det er vel en forsmak
på livets realiteter. Etterhvert så skal ”alle med” igjen. Men inntil det skal
jeg løfte min imaginære hatt til takk for alle de som betaler gildet mitt ved å
bevege seg rundt i vanlige biler.
