Arendalsuka startet med klart rødgrønt flertall og Støre skulle møte Solberg til debatt. Først 6. august ("statsministerdebatten") og senere 14. august (partilederdebatten).

En uvanlig offensiv Støre ble kåret til vinner av mediene. Kanskje tapte han egentlig valget akkurat der.

Hvordan skulle det kunne ha seg? Omtrent slik tror jeg:

Arbeiderpartiet er det suverent størst partiet blant kvinner i vårt land, og har vært det i "uminnelige tider". Ref. SSB’s oversikt fra 2013:

I debattene "utmerket" Støre seg med hevet pekefinger og hyppige avbrudd i forsøk på å spore av Statsministeren: 

Solberg: Jeg har innført arbeidsplikt for sosialhjelpmottakere - du stemte i mot. Jeg har...

Støre: Kommunene kan gjøre dette allerede. Det er bortkastet lovverk.

Solberg: Da er det ikke systematikk. Da er det ikke gjennomført. Da er det ikke...

Støre: Mer byråkrati! Flere byråkrater!

Solberg. Nei da, det betyr mer oppfølging av hver enkelt ungdom i dette landet..

Støre: De fortsetter å falle ut!

Solberg: Vi har innført helsesøstre...

Støre: Jeg begynte med det!

Solberg (mister tråden): Det var færre helseministre.. ehh helsesøstre...

Støre: Det var færre helseministre, ja - Det var bare meg det! (Latter og jubel i salen).

Ifølge Aftenposten kom Støre ut av partilederdebatten som "avbruddsmester"med 16 avbrudd, hvorav 11 var av Statsministeren.

Etterhvert som Jonas innkasserte sine debatt-seire, fulgte meningsmåling etter meningsmåling med bratt synkende oppslutning - spesielt i hvem den norske befolkning ønsket seg som statsminister. Fra å være jevnt før ferien endret stemningen seg til stort flertall for Solberg som det soleklare statsministerønske.

Uten å ha forsket i det, så tenker jeg at følgende kan være en del av årsaken: Grunnfjellet i AP er ikke arbeidere - men kvinner i offentlig sektor. Mange av dem har vært gjennom likestillingskamp og er relativt allergiske mot menn som stjeler ordet fra dem, vifter energisk med pekefingeren for å stoppe dem i deres resonnementer samt innkasser latter på deres vegne når denne "alfahannen" lykkes med å spore dem av. Som mann  burde kanskje Støre ha tenkt gjennom hvordan hans nye aggressive stil mot en kvinne ville ta seg ut på skjermen. Kanskje burde media ha sanset det også - men de var forblindet av "kampen" mellom de to og på jakt etter overskrifter. Så media elsket nye Jonas Gahr Støre. Samtidig flyktet velgerne som ville gitt ham flertall før ferien til andre partier.

Morgenen etter debatten overrasket Aftenpostens 10-år gamle junior-journalist Støre med følgende spørsmål på direkten: "Jonas, du avbrøt Erna mye. Er du blitt frekk?" En litt overrasket Støre klarte å samle seg til å svare: "Jeg begynner (visst) å komme meg." Dette gikk sin seiersgang på NRK og TV2 samme kveld.

Omtrent som barnet som fikk alle til å se at keiseren var uten klær tror jeg denne ti-åringen satte ord på et ubehag mange følte etter disse debattene. Og de svarte med å sende Støre i svalestup mot bakken. Debattene han "vant" ble en pyrros seier.

Om bil og by

I 46 år har jeg beveget meg rundt i egne kjøretøyer med forbrenningsmotorer. Inntil nylig hersket vår familie på to medlemmer over 24 sylindre (to biler, en båt og to MC-er). Boende midt i Oslo i ”miljøprosjektet” Thereses gate, hvor 90% av parkeringsplassene er fjernet følte vi oss stadig mer som et utrydningstruet folkeslag. Ikke bare fjernes parkeringsplasser, for stadig skapes det større hindre for å bevege seg rundt i byen - og ikke minst for å komme seg inn og ut av den. 

Med miljøfanen hevet synes det (litt for) enkelt å spenne ben for motorisert trafikk samt lesse den ned med stadig økte avgifter. En gang i tiden gikk parkometerbetaling til bygging av parkeringshus i byen, og bompenger til finansiering av nye veier. Nå kan en lett få inntrykk av at det stadig minkende antall med karbonkjøretøyer forventes å finansiere ethvert godt(?) tiltak fra bevilgende myndigheter. Bilisme har så langt vært en Zareptas krukke, bunnløs.

Skriften på veggen var klar: skulle vi fortsatt nyte vår by-tilværelse måtte det bli el-bil. Og det ble det. For knappe tre uker siden ble en ny Opel Ampera-e sjekket ut fra forhandler på Skøyen. Første tur gikk hjem til Thereses gate (se bildet) hvor vidunderet ble parkert, ganske gratis rett nedenfor vår veranda. En time senere hadde stakkaren foran oss mottatt sin gule lapp etter at hans dyrkjøpte parkeringstid var utgått. Vi, som ikke hadde betalt en øre, stod urørt av parkometervakt-hånd.

Bilen lastes full med feriepargas og kursen settes mot Hvaler. Det kjøres uten omtanke for sparing med klima-anlegg blåsende i julivarmen. Ved ankomst melder bilen at den fortsatt har 25 mils rekkevidde igjen om vi måtte ønske. Jeg stirrer den såkallte ”rekkeviddeangst” i hvitøyet og ler meg i hjæl! At vi i  tillegg har vi spart kr. 104 i bompenger, samt ikke forbrent en dråpe dyr bensin får en til å se lyst på evnen til pensjonssparing igjen.

Med vanlig bil har jeg etter hvert vurdert nødvendigheten av turer for å spare bompenger. Nå føles det som jeg har fått bevegelsesfriheten, som bilisme er tuftet på, tilbake.

Og hvordan føles det å kjøre ”radiobil” fremfor tradisjonell bil? Jotakk, svært bra! Å ratte vanlig bil, derimot,  føles plutselig som å være på vei til et klassikertreff for spesielt interesserte.

Spørsmålet er hvor lenge dette kan vare. Grensen for avgifter en kan legge på de stadig færre fossilbilistene må snart ha nådd sin absolutte grense. Så skattlegging av el-bil blir det nok etter hvert. Ja her i Fredrikstad (på Hvalerferie akkurat når dette skrives) har jeg faktisk mottatt parkeringsbot for å stå å lade. Her skal man betale for lading samt betale for parkeringen. Det er vel en forsmak på livets realiteter. Etterhvert så skal ”alle med” igjen. Men inntil det skal jeg løfte min imaginære hatt til takk for alle de som betaler gildet mitt ved å bevege seg rundt i vanlige biler.