Etter Børs kronikk 10. april. Hva skal vi leve av etter "oljå"? Koding er neppe svaret!

Arendalsuka startet med klart rødgrønt flertall og Støre skulle møte Solberg til debatt. Først 6. august ("statsministerdebatten") og senere 14. august (partilederdebatten).

En uvanlig offensiv Støre ble kåret til vinner av mediene. Kanskje tapte han egentlig valget akkurat der.

Hvordan skulle det kunne ha seg? Omtrent slik tror jeg:

Arbeiderpartiet er det suverent størst partiet blant kvinner i vårt land, og har vært det i "uminnelige tider". Ref. SSB’s oversikt fra 2013:

I debattene "utmerket" Støre seg med hevet pekefinger og hyppige avbrudd i forsøk på å spore av Statsministeren: 

Solberg: Jeg har innført arbeidsplikt for sosialhjelpmottakere - du stemte i mot. Jeg har...

Støre: Kommunene kan gjøre dette allerede. Det er bortkastet lovverk.

Solberg: Da er det ikke systematikk. Da er det ikke gjennomført. Da er det ikke...

Støre: Mer byråkrati! Flere byråkrater!

Solberg. Nei da, det betyr mer oppfølging av hver enkelt ungdom i dette landet..

Støre: De fortsetter å falle ut!

Solberg: Vi har innført helsesøstre...

Støre: Jeg begynte med det!

Solberg (mister tråden): Det var færre helseministre.. ehh helsesøstre...

Støre: Det var færre helseministre, ja - Det var bare meg det! (Latter og jubel i salen).

Ifølge Aftenposten kom Støre ut av partilederdebatten som "avbruddsmester"med 16 avbrudd, hvorav 11 var av Statsministeren.

Etterhvert som Jonas innkasserte sine debatt-seire, fulgte meningsmåling etter meningsmåling med bratt synkende oppslutning - spesielt i hvem den norske befolkning ønsket seg som statsminister. Fra å være jevnt før ferien endret stemningen seg til stort flertall for Solberg som det soleklare statsministerønske.

Uten å ha forsket i det, så tenker jeg at følgende kan være en del av årsaken: Grunnfjellet i AP er ikke arbeidere - men kvinner i offentlig sektor. Mange av dem har vært gjennom likestillingskamp og er relativt allergiske mot menn som stjeler ordet fra dem, vifter energisk med pekefingeren for å stoppe dem i deres resonnementer samt innkasser latter på deres vegne når denne "alfahannen" lykkes med å spore dem av. Som mann  burde kanskje Støre ha tenkt gjennom hvordan hans nye aggressive stil mot en kvinne ville ta seg ut på skjermen. Kanskje burde media ha sanset det også - men de var forblindet av "kampen" mellom de to og på jakt etter overskrifter. Så media elsket nye Jonas Gahr Støre. Samtidig flyktet velgerne som ville gitt ham flertall før ferien til andre partier.

Morgenen etter debatten overrasket Aftenpostens 10-år gamle junior-journalist Støre med følgende spørsmål på direkten: "Jonas, du avbrøt Erna mye. Er du blitt frekk?" En litt overrasket Støre klarte å samle seg til å svare: "Jeg begynner (visst) å komme meg." Dette gikk sin seiersgang på NRK og TV2 samme kveld.

Omtrent som barnet som fikk alle til å se at keiseren var uten klær tror jeg denne ti-åringen satte ord på et ubehag mange følte etter disse debattene. Og de svarte med å sende Støre i svalestup mot bakken. Debattene han "vant" ble en pyrros seier.

Om bil og by

I 46 år har jeg beveget meg rundt i egne kjøretøyer med forbrenningsmotorer. Inntil nylig hersket vår familie på to medlemmer over 24 sylindre (to biler, en båt og to MC-er). Boende midt i Oslo i ”miljøprosjektet” Thereses gate, hvor 90% av parkeringsplassene er fjernet følte vi oss stadig mer som et utrydningstruet folkeslag. Ikke bare fjernes parkeringsplasser, for stadig skapes det større hindre for å bevege seg rundt i byen - og ikke minst for å komme seg inn og ut av den. 

Med miljøfanen hevet synes det (litt for) enkelt å spenne ben for motorisert trafikk samt lesse den ned med stadig økte avgifter. En gang i tiden gikk parkometerbetaling til bygging av parkeringshus i byen, og bompenger til finansiering av nye veier. Nå kan en lett få inntrykk av at det stadig minkende antall med karbonkjøretøyer forventes å finansiere ethvert godt(?) tiltak fra bevilgende myndigheter. Bilisme har så langt vært en Zareptas krukke, bunnløs.

Skriften på veggen var klar: skulle vi fortsatt nyte vår by-tilværelse måtte det bli el-bil. Og det ble det. For knappe tre uker siden ble en ny Opel Ampera-e sjekket ut fra forhandler på Skøyen. Første tur gikk hjem til Thereses gate (se bildet) hvor vidunderet ble parkert, ganske gratis rett nedenfor vår veranda. En time senere hadde stakkaren foran oss mottatt sin gule lapp etter at hans dyrkjøpte parkeringstid var utgått. Vi, som ikke hadde betalt en øre, stod urørt av parkometervakt-hånd.

Bilen lastes full med feriepargas og kursen settes mot Hvaler. Det kjøres uten omtanke for sparing med klima-anlegg blåsende i julivarmen. Ved ankomst melder bilen at den fortsatt har 25 mils rekkevidde igjen om vi måtte ønske. Jeg stirrer den såkallte ”rekkeviddeangst” i hvitøyet og ler meg i hjæl! At vi i  tillegg har vi spart kr. 104 i bompenger, samt ikke forbrent en dråpe dyr bensin får en til å se lyst på evnen til pensjonssparing igjen.

Med vanlig bil har jeg etter hvert vurdert nødvendigheten av turer for å spare bompenger. Nå føles det som jeg har fått bevegelsesfriheten, som bilisme er tuftet på, tilbake.

Og hvordan føles det å kjøre ”radiobil” fremfor tradisjonell bil? Jotakk, svært bra! Å ratte vanlig bil, derimot,  føles plutselig som å være på vei til et klassikertreff for spesielt interesserte.

Spørsmålet er hvor lenge dette kan vare. Grensen for avgifter en kan legge på de stadig færre fossilbilistene må snart ha nådd sin absolutte grense. Så skattlegging av el-bil blir det nok etter hvert. Ja her i Fredrikstad (på Hvalerferie akkurat når dette skrives) har jeg faktisk mottatt parkeringsbot for å stå å lade. Her skal man betale for lading samt betale for parkeringen. Det er vel en forsmak på livets realiteter. Etterhvert så skal ”alle med” igjen. Men inntil det skal jeg løfte min imaginære hatt til takk for alle de som betaler gildet mitt ved å bevege seg rundt i vanlige biler.

Johaugs utfordring: "Sannheten" er subjektiv.

Mye har vært ment og sagt i ”leppegate” – Therese Johaugs fortvilte kamp for å bli trodd på sin historie om en uforsiktighet

Hvorfor er det så mange som ikke tror på Johaugs forklaring? Svaret er enkelt og svaret er menneskelig: De tror ikke på henne fordi det passer dem bedre at hun blir dømt for doping.

Hvorfor forhåndsdømmer FIS-president Gian Franko Kasper henne til doping og og streng straff uten å ha sett på fakta i saken? Fordi det tjener ham best! Han kommer fra et land som har et ganske frynsete rykte for doping – også innen langrenn. Og så er han kanskje ikke så lite lei av disse masete nordmenn som i årevis har kritisert FIS for manglende engasjement i saken. Her kan han slå to fluer i en smekk: 1. Vise at han er helt i fronten i kampen mot doping, samtidig som han for gitt disse plagsomme nordmennene et takk for sist. Perfekt!

Hvorfor roper den svenske politiker og skuespiller Gert Fylking ”endelig” når han for første gang får høre om Johaugs dopingprøve? Fordi han har sett seg lei på at svenske håp har blitt forvist til fjerde og femteplasser av disse hersens norske jentene. Han har trolig lenge forfektet at det må ligge noe bak, noe som ikke tåler dagens lys. Derfor ”endelig!” Han jubler mao. over nyheten. Hva skal til for å endre hans innstilling? Ganske mye. Det er i dag godt dokumentert at vi velger den informasjon som støtter opp under de standpunkter vi allerede har inntatt. og det er Johaugs problem: De fleste utlendinger har en høne å plukke med Norge når det gjelder ski og når det gjelder doping.

Finnene har i årevis skumlet om at forskjellen på oss og dem er at de ble tatt. Kowalczyk, som i mange år har vært etter Bjørgen for hennes astmamedisin legger ut en spydig melding med bilde av dopmerkingen på salven.

Alle nasjoner med et mer avslappet forhold til doping benytter nå anledningen til å peke på Norge –”Se, det var det vi visste – dere er ikke noe bedre enn oss!”. Hvorfor? Fordi det tjener deres sak. De plukker de facts som støtter deres ”sannhet” og den kommer de nødig til å gi slipp på.

Hva betyr dette? At vi ikke kan vente oss mye sympati og forståelse fra utlandet, for de fleste har en høne å plukke med oss. Også lederen i FIS.

Så hva kan Johaug gjøre for å bedre sin sak?

Det beste hun kan gjøre er å

1.    Underkaste seg et strengere måleregime enn WADA krever slik at hun har blodpass og urinprøver med jevne mellomrom som dokumentasjon på at hun er helt ren

2.   Fortsette å vinne renn på samme nivå som før

Da vil det bli veldig vanskelig for ”tvilerne” å holde fast ved mistanken om at salven var et forsøk på å skjule systematisk dopbruk.

Den gode(?!) nyheten er at hun med dette har fått sjansen til å bli enda større enn tidligere. For nå vil langt flere følge med på henne når hun kommer tilbake. Det er en mulighet til å øke berømmelsen betydelig – selvfølgelig under forutsetning at hun er dokumentert ”ren” for ulovlige midler eller metoder.

Hva er Grand Hotell uten Ibsen?

Grand Café på Karl Johan i Oslo; stamrestauranten til såvel Henrik Ibsen som Edvard Munch og Kristianiabohemene, legges ned etter mange år med store underskudd. Nå kan det bli klesbutikk i stedet skriver Dagens Næringsliv på St. Hansaften.  Om få dager – den 1. september - stenges dørene.

Nyheten gikk fra landsende til landsende og det var liten støtte å få. Likevel skjer dette. Hvordan er det mulig? Og er det klokt?

Bedriftsøkonomisk synes saken avgjort. Caféen har tapt penger i årevis sier Helge Krogsbøl i Pandox som er driverselskapet. At Pandox i tillegg eies av Eiendomsspar hvor Christian Ringnes er dominerende eier er egnet til forundre. For Eiendomspar/Christian Ringnes er de samme som kjøpte og pusset opp Ekeberg-restauranten til ny heder og verdiget. Skal han virkelig bli kjent for å ha lagt ned Grand Café? Byantikvaren vurderer fredning, men det gjelder kun maleriene og stedet de henger. Om det blir i en Hennes Mauritz-butikk er underordnet.

Førti årsverk sies opp forteller tillitsvalgte Tore Skjelstadaune fra Fellesforbundet. Og alt er skjedd ”etter boka”, så det er intet å gjøre.

Jeg tillater meg å tro at dette er et narrespill. Christian Ringnes vet hvilken verdi han sitter på. Han vet også godt at du ikke kan skille caféen og hotellet. Det er nemlig caféen som hovedbærer av Grands posisjon i folks bevissthet nasjonalt og internasjonalt. Og mest av alt som Ibsens stamsted – verdens nest mest oppførte skuespillforfatter (etter Shakespeare.) For hvor mange av hotellets internasjonale gjester var dette en avgjørende faktor for at de ville bo på Grand? Ganske mange skulle jeg mene! Sjekker en Tripadvisor så er hotellet på en lite flatterende 31. plass blant 86 rangerte hoteller i Oslo. Til sammenligning er  Continental (Theatercaféen) på en sterk tredje plass.

Grand Café er for øvrig langt høyere rangert av gjestene er hotellet. Caféen er blant Oslos 10% beste restauranter skal vi tro rangeringene på Tripadvisor. Hotellet er ikke en gang i øvre tredel av de vurderte. Med andre ord: Grand hotell har betydelig større imageutfordringer enn Grand Café.

Så hvorfor gjør Ringnes dette? Man skal vel ikke være særlig konspiratorisk anlagt for å gjette at dette er starten på en full oppgradering av Grand (som sårt trengs). Og denne oppgradering er ikke fullkommen uten en fungerende og (noenlunde) historisk bevart Grand Café. Men før det kan skje er det en del hindre i veien. Som ansatte og fagforeninger. Så hva gjør en da? Jo en jekker husleien for caféen så høyt at det blir umulig å tjene penger og dermed kan en uten bråk fra de organiserte stoppe driften. Kanskje blir det tomme lokalet leid ut til noe kortvarig (HM?) før det stenges for full renovering sammen med hotellet. Og om et år eller to(?) gjenoppstår begge i fordums prakt pluss litt til. Jeg tillater meg å glede meg.

”Skandalekampanjen” en suksess!

I juni 2013 relanserte Expert seg med denne annonsen til en storm av protester. ”Skryter av å ha sagt opp 1432 ansatte”, skrev Aftenposten. ”Oppsiktsvekkende dumt” skrev Trond Blindheim. ”Reklamen rammer kommunikasjonsbransjen” uttalte Nils Petter Nordskar. "Tror du virkelig Experts målgruppe bryr seg om bedriftens kostnadsstruktur? Det er juli, men god jul til deg!" skrev Eldar Skylstad på min Facebookside. "Nettsidene til Expert flommer over av negative tilbakemeldinger” rapporterte bladet Kampanje. Desto mer interessant er det da å oppleve DN’s oppslag 19. mars: 800 millioner i minus er blitt til 200 millioner i pluss. Folk flest kan mao. ikke ha fått helt med seg hvor historisk skandaløst dette var.

Lett provosert at av den unyanserte meningsbølgen la jeg 12. juni ut et forsvar for Expert på Merkevarebloggen.blogspot.no, med link til Facebook. Der konkluderte jeg som følger:

 ”God kommunikasjon er å snakke på målgruppens premisser, og det gjør Expert. Jeg spår økt tilstrømning, økt salg og en sjanse til å snu minusresultater til pluss. Til beste for Expert og de rett nok færre arbeidsplasser som er igjen.”

Når jeg dagen etter åpnet min Facebookside var det tydelig at mine FB-venner ikke er en del av rosa sukkerspinn- og ”framsnakkings”gjengen, for her var det langt mellom jubelropene.

Hvordan kunne jeg tillate meg å mene noe så ”feil”? Her er argumentene fra bloggen den gangen, så kan leseren nå i full etterpåklokskap evaluere:

-Ekspert skrøt aldri av å ha sparket folk – det var Aftenpostens tabloide vinkling, og det er et dårlig utgangspunkt for en faglig debatt i kommunikasjonsbransjen. Uheldigvis virket det som de fleste kommentarer baserte seg på nettopp denne fremstilling og ikke fakta. Det er et godt stykke mellom å si at ”1432 gode medarbeidere har dessverre måttet slutte” til ”skryter av å ha sagt opp 1432 ansatte”.

-Kampanjen var naturligvis rettet mot Experts målgruppe – vanlige kjøpere av forbrukerelektronikk -  ikke rikssynsere eller det beryktede ”Twittertariatet” av meningssterke med lang utdannelse og fri tilgang til media.

-For denne målgruppen, vanlige folk, var situasjonen at stadig flere av dem hadde sluttet å handle hos Expert. Åpenbart fordi de ikke lenger trodde på Experts lave prisnivå. Veksten hadde Elkjøp og nettet stukket av med.

-Derfor hadde Expert denne gang gjort sine hjemmelekser og rasjonalisert hele selskapet. Lagt ned butikker, forenklet distribusjon – og sagt opp overflødige ansatte. (Oppgaver enhver bedriftsleder står overfor med jevne mellomrom – det er vel ikke særlig skandaløst?). Spørsmålet var hvordan man skulle kommunisere dette.

-Å spre budskapet på den tradisjonelle måten ville neppe virke. Til det hadde selskapet ropt ”ulv” for mange ganger, så målgruppen var nær immun. På den annen side hadde man nå lavere priser, så hvordan skulle man overtale folket til å gi dem en sjanse til?  Ved å fortelle sannheten naturligvis! Ved å gi målgruppen enkle og begripelige argumenter for hvorfor prisene endelig var historisk lave: Vi har rasjonalisert: Lagt ned butikker, samlet oss i større og færre enheter og forenklet distribusjon. Alt dette for å kunne gi deg bedre priser.

-Sannheten viste seg å være effektiv den. Kundene strømmet tilbake, og de gjenværende arbeidsplasser er inntil videre sikret.  At journalister og kommunikasjonseksperter var dypt rystet viste seg å være en dårlig indikasjon på folk flest sin reaksjon.

Hva kan vi lære av dette? At det er et dårlig utgangspunkt å bedømme kommunikasjon ut fra egne sympatier og antipatier. Kommunikasjon skal bedømmes ut fra målgruppe og situasjon. Og på de premisser var og er åpenbart denne kommunikasjonen bra.

Jan Blichfeldt

Daglig leder/rådgiver i BTF Innsikt as